Absolute Hunk - Dette er en blogg der jeg deler min tanker og erfaringer om livet, menneskelige forhold og sex. Her er ingen temaer tabu og det finnes ikke dumme kommentarer.
Absolute Hunk
Dette er en blogg der jeg deler min tanker og erfaringer om livet, menneskelige forhold og sex. Her er ingen temaer tabu og det finnes ikke dumme kommentarer.
Don't cry because it's over. Smile because it happened.
Jeg legger med dette bloggen til ro. Det var gøy mens det varte, men nå har jeg lyst til å bruke tiden og tastaturet til litt andre formål. Jeg ønsker å takke alle lesere for deres tid og innspill, uten dere ville ikke skrivelysten på denne plattformen ha vart så lenge.
Hun ser fredfullt ut av vinudet. Omfavnet i stillhet og tanker. En døsig vind stryker over håret hennes mens vårsolen varmer henne varsomt. Hun er det nydeligste jeg har sett. Jeg tror aldri jeg kommer til å se noe vakrere igjen.
Følelsene som ligger i hennes nærvær er overveldende. Gleden over å ha funnet henne, frykten for at det skal forsvinne. Det er en skummel følelse å oppleve noe man stille vedkjenner at umulig kan overgås. Enda verre er det om man tviler på den andres følelser. Verst er det om man tviler på sine egne.
Det var ikke usikkerhet som fikk meg til å undre. Jeg var aldri redd for hennes følelser. Det var meg selv jeg var bekymret for. Ikke hvem jeg var som person, men hvem jeg var med henne. Hun kunne gjøre min dag like lykkelig som trist, like solfylt som grå. Hun var prismen som ga mitt liv farger. Men mer enn kjærlighet var det avhengighet. Jeg måtte kjempe for å holde sjalusien unna, jeg som aldri før hadde vært sjalu.
Sakte så jeg stoltheten forsvinne. Mine egne verdier utvasket. Drømmene tatt over. Selvstendigheten falle. Det jeg elsket med meg selv ble difust og selvtilliten fulgte trofast etter inn i tåkehavet. Det var der usikkerheten ble født.
Jeg vet hun elsker meg, selv den dagen jeg ser slutten. Jeg har ikke plass til henne lenger. Å si at jeg ble frigjort er ikke sant, men jeg ga slipp på henne i meg selv. Jeg følte ikke mindre for henne, bare annderledes. Men det tomrommet jeg håpet kjærligheten ville bosette seg i, ble okkupert av flyktige tanker. Jeg ønsket tid til meg selv. Tid til mine venner. Jeg verdsetter mi egen frihet, min egen person og min egen selvstendighet høyere enn hennes tilstedeværelse.
Det var den dagen jeg så det. Den dagen hun satt i vinduet. Den dagen jeg gikk. Aldri så jeg tilbake...
Dagens låt: Madrugada - The Lost Gospel
"One should never fall in love with things that last Last only for a day And they'll stay with you for another day."
Av litt forskjellige grunner velger jeg nå å poste et innlegg om tillitt.
For meg er kanskje tillitt den viktigeste byggesteinen i ethvert forhold. Enten det er snakk om vennskap, kjærlighet eller familie så trenger man å kunne stole på de man har rundt seg, vite at de er glad i deg for den du er og at de ikke gjør noe for å såre deg.
Dagens sang er av George Michael og heter Faith:
Men, mennesker er egoister. Vi har en stygg tendens til å alltid gjøre det som er best for oss selv og ofte svikter vi, ikke fordi vi ønsker å såre en annen person, men rett og slett fordi vi ikke tenker på konsekvensene av våre handlinger.
The cruelest lies are often told in silence. -- Robert Louis Stevenson
Jeg har møtt flere jenter dette året som har hatt type. Det er ikke noe jeg er stolt av og jeg prøver å holde det som prinsipp å ikke rote meg borti opptatte jenter, men også jeg har mine svake øyeblikk. Noe fast elsker har jeg riktignok aldri vært og det tror jeg heller aldri jeg ville fungert som, men man vet aldri. Hovedpoenget med dette er at jeg til stadig møter jenter som. på tross av å befinne seg i seriøse og ellers gode forhold, gjerne tar seg en tur i høyet etter et par glass på byen.
Jeg tror at de gjør dette for egen bekreftelse, bevisst eller ubevisst, og at det er en personlig sak. Jeg tror faktisk ikke at samvittigheten og muligheten til å putte ting i perspektiv kommer før dagen etter, tidligst.
A little inaccuracy sometimes saves tons of explanation. -- Saki
Så om man må regne med at mennesker innimellom ikke klarer å se lenger enn sin egen nesetipp når de tar avgjørelser, og derfor gjør ting som krenker den tillitten de deler med mennesker de er glade i, kan man da stole på dem?
Jeg har fortalt om et par av disse hendelsene tidliger i bloggen og verden fortsetter å overraske meg.
Er jeg bare godtroende når jeg med hånden på hjertet kan si at jeg den dag idag stoler på at ingen jeg har vært sammen med har vært utro mot meg?
Those who are faithless know the pleasures of love; it is the faithful who know love's tragedies. -- Oscar Wilde
Og sett at man finner det ut, skal man da bare kaste et helt forhold ut av vinduet kun fordi den andre er egoistisk?
Jeg har aldri vært utro eller opplevd utroskap, så det blir vanskelig for meg å annta hva jeg ville ha gjort. Min naturlige innstilling er nulltoleranse. Kanskje dere kan hjelpe meg med noen personlige erfaringer?
Finnes det en kjærlighet for alle der ute? Tror noen virkelig at det finnes en person ment for akkurat deg i denne verdenen?
Jeg har mistet all min tro på en platonisk amor. Joda, selvfølgelig er det enkelte personer man har en utrolig god connection med og når det blir kombinert med fysisk tiltrekning så er det vanskelig å holde illusjonene tilbake.
Jeg er en stor fan av romantikernes verden og håper inderlig jeg en dag finner en jente jeg ønsker å slå meg ned sammen med og stifte familie. Men jeg tror ethvert forhold handler om hardt og langsiktig arbeid. Akkurat det er problemet mitt. Jeg går lei. Rutine og forutsigbarhet, trygghet og faste rammer, er dødens ord for meg.
Jeg liker det usikre, spontane og nærmest ukontrollerbare. Så fort noe er forutsigbar og trygt, føler jeg meg fanget. Jeg har hatt et forhold som varte i over fem år. Grunnen til at det gikk dårlig var ikke fordi jenta ikke var fantastisk, men fordi jeg ble lei av henne, og hun ble lei av meg. Kommunikasjonen var elendig. Sexen var fantastisk. Vi hadde en flott vennegjeng og stolte 100% på hverandre. Det som virkelig felte oss var mangelen på arbeidslyst. Vi jobbet ikke aktivt med forholdet fordi vi trodde kjærlighet, felles interesser og lidenskap var nok. Så feil kan man ta.
I perspektiv kan jeg se at vi hadde et par personlighetstrekk som uten tvil var utfordrende. Grunnet en fatal kombinasjon av stolthet, stahet og ikke minst egenrådighet snakket vi sjelden sammen om problemene vi hadde i forholdet uten at det ble en slags maktkamp. Jeg trodde lenge det var dette som var hovegrunnen til at vi sank før jeg innså at hovedproblemet lå et annet sted. Det som virkelig gjorde at vi begge ga opp var forutsigbarheten. Vi stoppet opp i forholdet vårt og grunnet mangelen på nye innskudd og utfordringer så gikkd et fra å være fantastisk tl å være helt greit. Jeg kjenner mange forhold som er basert på helt greit. For meg er det selvpining.
Om du tror gresset er grønnere på den andre siden så er det sannsynligvis fordi du har glemt å vanne ditt eget.
Jeg er sikker på at hun var en person mange ville blitt med resten av livet. Kanskje det har noe med alder og ambisjoner å gjøre, men for meg er ikke greit bra nok. Og hvis man må jobbe hele tiden for at ting skal være greit så foretrekker jeg heller et forhold der det innimellom er helt jævlig, men som til gjengjeld har noen øyeblikk der alt er helt fantastisk.
Det jeg undres over er om jeg rett og slett ikke er skapt for langsiktige forhold. Kommer jeg alltid til å gå lei når dagliglivets rutiner tar et kveletak på meg? Muligens er jeg for glad i det ukjente. Mysteriet kun en ny jente kan tilføre livet mitt. Det å prøve å forstå hennes tanker og følelser. Spenningen og elektrisiteten jeg føler når man utforsker en ny kropp og lærer hverandre å kjenne seksuellt. Overraskelsene som kommer i blikk man ikke har sett før og holdninger som får meg til å se ting fra en ny vinkel.
Kan det være slik at noen personer forelsker seg i tryggheten stabilitet og forutsigbarhet tilfører et forhold, mens andre finner de samme tingene kjedelige og grå?
Alternativet er muligens å finne meg en sprø jente som klarer å overraske meg resten av mitt liv. Eller kanskje jeg med alderen verdsetter tryggheten mer og eventyrlysten mindre. Jeg håper ikke det...
Hvor deilig er det ikke med litt hemningsløs, ukontrollert, spontan sex? Hvor nydelig er det ikke å vite akkurat hvem man vil ha? Hvor bittert er det ikke å vite at akkurat den personen bør man ikke holde på med? Hvor utrolig pirrende er det ikke når man da, på tross av all fornuft, allikevel har seg med akkurat den personen?
Jeg har en person jeg har lyst på. Hun er deilig fra topp til tå. Ikke en sanseløs skjønnhet jeg blir ufattelig betatt av, men en kropp jeg gjerne skulle ha delt både bitemerker og kloremerker med.
Dette er ikke en jente jeg har lyst til å ligge under dynen med en hel søndag og ha det gøy med, det er en person jeg har lyst til å rive av klærne på og la alle hemninger fordufte med. Det er ingen tvil om at det er kjemi der, men omstendighetene gjør at vi absolutt ikke bør røre hverandre. Så alt for mye...
Selv om man vet at det er mer drama i bildet enn det man har lyst på, så kan man ikke gjøre noe med sine egne lyster, annet enn å holde dem for seg selv. Hun vet jeg stripper av henne klærne med hvert lange blikk jeg sender henner. Hun vet vi ikke kan stå å se hverandre inn i øynene uten å bli kåte. Hun vet at jeg ikke er hennes type og at hun ikke er min. Og vi vet begge at "the Juice ain`t worth the squeeze" .. Or is it?
Det beste er at det er akkurat slike situasjoner som er de mest pirrende. Det er det ulovlige som skaper de beste fantasiene. Det er nettopp det at man ikke bør, som gjør at lysten nesten blir uimotståelig.
Hva er riktig og hva er galt? Hva bør man gjøre og hva bør man ikke gjøre?
Det hender jeg skulle ønske jeg var religiøs i den forstanden at jeg hadde et fastsatt trosystem. Man tar valg utifra hva andre sier er rett og galt, og man har en tilhørighet til en klar parameter på hva som er etisk korrekt.
Selv er jeg humanist. Religion er i mine øyne kun strukturerte tankesett basert på menneskelige oppfatninger av det ufattelige.
Noe av det vanskelige med å skulle skape seg sin egen moralske virkelighet er at man må ta valgene sine vurdert på egne kriterier, og da står man også helt alene når de må forsvares.
Men, samtidig kreves det en veldig stor indre kraft for å kunne akseptere sine egne begrensninger og vie tro til noe større enn seg selv. Og jeg tror alle religiøse personer har en personlig oppfatning av sin egen tro.
Men i mangel på et avansert trosystem jeg klarer å identifisere meg med så har jeg da funnet meg til rette med noen få grunnpialrer.
Sannheten er at jeg alltid hart en forkjærlighet for kardemommeloven av Torbjørn Egner:
Man skal ikke plage andre,man skal være grei og snill,og for øvrig kan man gjøre hva man vil.
Men hvordan vite hva man skal gjøre når gråsonene kommer fallende. Og hva kan man egentlig forvente av andre når de ikke nødvendigvis har samme verdisyn som en selv. Skal man da forlange at den andre blir mer som deg, eller bør man være villig til å forandre sine egne grunnleggende verdier for å kunne lage en felles plattform? Man kan jo eventuellt bare tolerere hverandres forskjeller og prøve å sette noen minstekrav, noe jeg tror er veldig vanskelig.
For meg er det kun to ting som gjør at et forhold er dømt til døden før det starter. Det ene er ekstrem sjalusi, det andre er store verdiforskjeller.
Like barn, leker best...
Hva mener så dere? Kan man være sammen med en annen person til tross for at man ikke deler de fleste grunnleggende holdningene og verdiene?
Ved å smile, gir du hjernen din beskjed om at du er glad, noe som setter i gang utskillelse av lykkehormonet serotonin. Det samme gjelder orgasmer. Jo flere signaler hjernen din mottar om en kommende orgasme, jo lettere vil det være å sette i gang orgasmen. Fokuser på ting du vanligvis gjør når du nærmer deg orgasme: lyder du lager, hvordan du beveger deg etc. og overdriv dem. Dette er et av de få punktene der boka "the secret" faktisk har en applikasjon som fungerer. Tror du sterkt nok på det så skjer det. Og partneren bli også kåtere, så det er en perfekt win win situation!
Det var natt til søndag. Hun satt naken på baderomsgulvet og kjente de kalde flisene mot sin brennende hud. Hvorfor, hva hadde hun gjort for å fortjene dette?
At livet er urettferdig kunne hun akseptere stille i sitt indre. At mennesker kunne være så grusomme fikk henne til å briste. Hun kjente en stor knute i brystet som gjorde det umulig å skrike ut av frustrasjon. Leppene skalv og hendene beveget seg sanseløst over gulvet. Hun hadde fortsatt blod under neglene. Om det var hennes eget visste hun ikke, men hun kjente ingen smerte. Ikke utvendig.
Hun var helt alene. Klokken var 4 om natten og hun satt stille i det altomslukende mørket. Hun stirret ut i luften og så anelser av et skyggespill i det som tidligere kun hadde vært sort tomhet. Pusten henne var ugjevn og tung. Hun følte skam og mistro. Aldri før hadde verden føltes så meningsløs. Aldri før hadde hun blitt så såret.
Hun kjente de varme tårene gli over kinnene hennes som en jevn strøm av nedstemte følelser, men hun hulket ikke lenger. Hun var ikke trist, hun var knust. Han brakk noe i henne den kvelden. Noe hun fryktet at aldri ville kunne bli som før. Enkelte sår leges aldri. Det finnes smerter som var livet ut. Man lærer seg bare å ignorere dem, tenke på noe annet. Men de er alltid der, i mørket.
Tankene vandret til minnene om hennes mor og blikket hun hadde når hun lå for døden. Det fantes ikke håp i det blikket. Ingen tro på Gud, ingen tro på glede. Kreften hadde spist henne opp innvendig. Hun kjente seg igjen i de øynene.
Fortapt og krenket trakk hun benene inn under seg. Hun kjent fortsatt hjertets banking i de vonde fingrene og hørte hans håvne latter. Det var som om han koste seg med hennes smerte.
Ikke bare hadde hun brukket neglen, men hennes mann hadde i tillegg kalt henne for sytete.
Heraclitus (c.535 BC - 475 BC): "If you do not expect the unexpected, you will not find it; for it is hard to be sought out, and difficult".
Idag ber jeg om hjelp. Dette er ikke et nødsskrik fra fortvilelsens sorgfulle huler, men et oppriktig spørsmål til mine lesere vedrørende et veivalg.
Jeg har, den siste tiden, beveget meg inn i en sinnstilstand jeg ikke trives med.
Jeg føler meg ensom.
Ikke av mangel på mennesker, men av mangel på følelser.
Jeg har fire fantastiske venner i mitt daglige liv. Og jeg har fem mennesker som ikke er i Norge, og de savner jeg hver eneste dag.
Jeg har en utrolig fin familie jeg verdsetter over alt på denne jord.
Men, allikevel føler jeg meg ensom.
Det var nok derfor jeg var villig til å ta kontakt med en eks, fordi jeg ønsket å kjenne den nærheten kroppslig samvær med en jeg tidligere var glad i kan gi. Som sagt var det alt annet enn tilfredsstillende.
Jeg er lei av relativt meningsløse forhold. Akkurat nå vil jeg ha en jente jeg kan gå turer med, snakke med, sitte i stillhet med.
Men hvor kan jeg finne en slik person?
Når jeg drar på byen enten forfører jeg jenter, eller så blir jeg forført av dem, jeg blir ikke kjent med dem. Ikke egentlig.
Jeg har ingen jente på universitetet, jobben eller treningsstudioet jeg har noen særskilt interesse for. Kanskje jeg burde prøve noe nytt?
I bunn og grunn er jeg også takknemmelig for å kjenne at jeg igjen er klar for et forhold. Og når man er klar for det så pleier den riktige å dukke opp der man minst venter det.
